19.4.18

En muslimsk mors kamp, av Azra og Maria Gilani

Azra var i begynnelsen av tjueårene da hun på 70-tallet flyttet til Norge sammen med sin mann. 40 år senere har hun fått hjelp av sin yngste datter Maria til å skrive ned sin historie og sin kamp, i håp om å bidra til bedre integrering av særlig muslimske innvandrerkvinner. 


En muslimsk mors kamp, av Azra og Maria Gilani 
Selvbiografi, memoarer, sakprosa. Utgitt våren 2018. 

Ikke bare det, men også for å gi en stemme til 1.generasjonsinnvandrerne som har en historie å fortelle til sine barn og barnebarn. Hvordan det en gang var, feil som ble begått, kamper som er blitt kjempet, og dyrebar erfaring andre kan dra nytte av. 

For hvem er vel bedre å spørre til råds om integreringspolitikk enn innvandrerne selv? 

Azra vokste opp i Lahore, en fargerik, urban arena, med velutdannede foreldre og en løfterik fremtid. Omstillingen til et mer fattigslig liv i Norge var enorm. Så også omstillingen til livet som gift. Azra og ektemannen trakk raskt i hver sin retning. Hun mot det norske, han mot det tradisjonelle, kjente og trygge. Hvor Azra, særlig etter å ha blitt mor, oppsøkte nordmenn, adopterte matretter, hverdagsliv og høytider, gjorde hennes mann seg stadig mer avhengig av venner og bekjente fra hjemlandet. Brorskapet reagerte på hennes vestlige væremåte, buksene hun kledde seg i og var redde for at deres koner skulle bli påvirket av henne. Stadig oftere ga han etter, oftere og oftere straffet han henne. 

Helt til den dagen alt eskalerte. Under ferien i Pakistan leter hun forgjeves etter sitt og døtrenes pass. Marerittet har innhentet også henne. Hun, den selvstendige, trossige, sterke kvinnen. 

Det er som et gufs for meg som leser. Jeg tas med tilbake til nittitallet da jeg med frysninger på ryggen og hamrende hjerte leste Ikke uten min datter og Solgt. Her unngås derimot det emosjonelle, dramaturgiske. Azra Gilanis intensjon er ikke å ilegge noen skyld, men berette om problematikken mange innvandrerkvinner må forholde seg til. Det kan ikke, skal ikke, ties i hjel. 

Med kløkt og klokskap, kanskje også en god porsjon flaks og velvilje, flyttet hun og etter hvert også barna tilbake til Norge. Ytterligere noen år senere ble ekteskapet avsluttet og hun lykkes i å drive sin egen lille butikk. 
… håper jeg at flere muslimske mødre vil stå sammen. Jeg håper flere vil innse at de har en større makt til å få til endringer enn hva de kanskje er klar over. Hvis de bare tør å gi slipp på den kollektivistiske tankegangen, og heller tenker på hva som er til barnas beste, og retter et større fokus på individets frihet, så har vi kommet langt. La barna ta egne valg, vis dem tillit og raushet, gi dem støtte og morskjærlighet når de går egne veier. 
Det som lett kan oppfattes som en litt selvforherligende fortelling om å lykkes, må leses annerledes. Ingen negative sider medgis, men samtidig uttrykkes heller ingen direkte bebreidelse av andre. – Skjønt vi aner at hun kan ha all grunn til å avsløre mer. I hennes stadige insistering av hun «gjorde det for barnas skyld» ligger både en forklaring på en øyensynlig mangel på refleksjon av egne handlinger, og fravær av ileggelse av skyld. Forklaringen er enkel: Det er ikke fortellerstemmens person som er i fokus, det er kampen hun har kjempet. 

Videre gagner det ingen å lese boken med litteraturkritiske briller. Her finnes logiske brister, gjentakelser og malplasserte avsnitt – eksempelvis et avsnitt om bananer oppleves ufrivillig komisk når dette etterfølger fortellingen om et brutalt ran – men å lete etter denne type feil føles fullstendig irrelevant. 

Kritikken bør i så fall rettes redaktøren som med fordel kunne korrigert disse feilene, for det er neppe verken mor eller datters intensjon å slå seg frem som forfattere. De har derimot en historie å fortelle, et budskap de ønsker å få frem, inspirasjon å gi, lærdom å formidle. Viktigheten av Azras stemme overgår alt annet. 

Hennes stemme ble først kjent i offentligheten gjennom en aviskronikk i 2016. Azra Gilanis oppfordring til sine medsøstre høstet stor oppmerksomhet, både i form av applaus og fordømming. Tenke seg til, en godt voksen muslimsk kvinne, 1. generasjonsinnvandrer, protesterte mot patriarksamfunnet! Hun alarmerte om manglende vilje til integrering og appellerte til morskjærligheten: Å våge å ta kampen, i kjærlighet til sine barn. «Dere må våkne opp» skrev hun med uthevet skrift og utropstegn. 
«Dere må våkne opp og ta grep! Slutt seksualiseringen av jentene våre. Jeg anbefaler muslimske foreldre å løfte blikket, inngå dialog med barna sine og utveksle erfaringer med andre foreldre som opplever samme utfordringer. 
Det finnes ingenting som heter ære tilknyttet jenters seksualitet. Den eneste æren er den vi foreldre oppnår når vi greier å oppdra barna våre til å bli skikkelige mennesker.» (les hele kronikken)
Foregangskvinnen lar seg ikke skremme til taushet, hun fortsetter kampen, nå også i bokform. 

Først og fremst for å oppfordre til avskaffelse av patriarkatets æresbegrep, et nedbrytende gufs fra fortiden, et desperat forsøk på å kneble døtres, koners, kvinners frihet. 
Jeg håper flere forstår at æreskonseptet er et resultat av patriarkatet, og holdt i live av menn som støtter hverandre. Vi må bryte ned disse barrierene. De hører ikke hjemme noe sted. De har i alle fall ikke plass i et moderne norsk samfunn. Men for å få til disse endringen må vi ha med oss alle på laget. Både kvinner og menn og den yngre generasjonen. Her har vi mødre en spesiell rolle. Vi må være tydeligere på hva vi mener, og vi må kreve endring. Men for å kreve denne endringen må vi først og fremst være den endringen. 
Kanskje like viktig – for etnisk norske lesere – er fortellingen om hvilke problemer og utfordringer innvandrerne møtte på 70-tallet, og hvordan egne samfunn på siden av det norske samfunnet, kunne etableres. Det var ikke enkelt for noen, det være seg de som våget å stikke seg frem, eller de som søkte støtte i det trygge. I et samfunn der godt skolerte måtte ta til takke med dårlig betalte jobber, samfunn hvor det var litt for enkelt å droppe norskopplæring, kvinnekamp som ikke våget ta opp innvandrerkvinners sak, ble det komfortabelt å distansere seg. Det er enkelt å relatere seg til. Det er forståelig, vi velger alle ofte den enkleste motstands vei. 

Men så er det heldigvis noen som står i det. Som våger å tenke utradisjonelt, som kjemper i troen på å utgjøre noe positivt for de som betyr aller mest. Slår et slag for fremtiden. Selv om Azra Gilani på mange måter har blitt norsk, har hun samtidig beholdt det pakistanske, noe bokens tittel også tydelig gjenspeiler. Å stå med en fot i hver kultur er utfordrende, men gir samtidig utallige muligheter. 

Så er det også befriende at hun tillater seg skråblikk på Norge og nordmenn. Hun forteller om rikmannsbarna i Holmenkollen som velger hverandre, følgelig med paralleller til arrangerte ekteskap. Videre møter vi han som ble født med sølvskje i munnen, men som likevel utviklet et rusproblem mens foreldrene var opptatt med alt annet. Dersom alle evner å se forbedringspotensialet hos seg selv og sine, kan vi også hjelpe hverandre og dra lasset sammen. – Til det beste for våre barn og vår fremtid. 

Azra Gilanis liv er rett og slett sterkt inspirerende. Selv om alt ser håpløst ut, kjemp på, belønningen vil komme. Våg å tenke annerledes, tro på deg selv. Sammen er vi sterke. 





Kilde: Leseeksemplar.





12.4.18

Litterære reisemål: Norge

Jeg reiser mye og leser enda mer. Disse to lidenskapene kan selvsagt enkelt kombineres, og jeg sørger som regel for å besøke noe bokrelatert når jeg er i utlandet. Innad i Norge, derimot, er jeg skremmende lite litterært bereist. 

Jeg er riktignok født og oppvokst i Anne Karin Elstad-land og har i tillegg bodd både i Tante Ulrikkes vei-området og vis a vis Olav Duuns hjem, men ellers ...? Kort oppsummert: Lite. Det betyr jo ikke at jeg ikke VIL. For viljen er til stede og ønskelisten er for lengst satt opp. Om du skulle få lyst til å arrangere et opplegg og overraske meg, her er 6 sikre kort:


1) I Amalie Skrams fotspor

En av forfatterne, eller kanskje den forfatteren, jeg setter høyest er Amalie Skram. Som de fleste vet vokste hun opp i Bergen, og selv om jeg har vært i Vestlandets hovedstad flere ganger, har jeg aldri hatt tid eller anledning til å gå i hennes fotspor. 

To do: Se Hellemyrsfolket på Den Nationale Scene i Bergen. foto: ba.no  (direktelenke)
Dersom noen hadde tilbudt meg en trasketur gjennom smauene, fortrinnsvis ledet av Gunnar Staalesen, hadde jeg priset mig lykkelig. Og om det i det hele tatt er mulig å ro i en liten trejolle over til Hellemyren, skulle jeg vurdert det også. Bytur med belest guide og Hellemyrsfolket på Den Nationale Scene? Gi meg en dato slik at jeg kan bestille billett!
Boktips: Hele hennes fantastiske forfatterskap

2) Bjerkebæk

Der hvor Amalie Skram mangler et museum, tar en annen av mine favoritter, Sigrid Undset igjen med brask og bram, bjørketre og bekk. På Lillehammer ligger Bjerkebæk, hennes hjem og skrivestue fra 1919 til hun døde i 1949. I tretti samfulle år, altså, utenom hennes landflyktighet under 2. verdenskrig. Hennes svigerdatter sørger senere for å få hus og hage fredet som minne over en av Norgeshistoriens viktigste forfattere. I 2007 innlemmes Bjerkebæk som del av Maihaugen.

Jeg har vært to ganger i Roma, og begge gangene sørget jeg for å gå innom hennes tilholdssted.
- Men i Norge? Nei... Ikke enda.

For noen år siden satte jeg meg fore å lese meg opp på Undsets forfatterskap. Status Quo er mildt sagt mangelfull, men et besøk på Bjerkebæk vil kanskje gi meg en real dytt i riktig retning?
Boktips: Alt av Sigrid Undset, selvsagt!

3) Jørundgard

Det er mye jeg ikke forstår meg på, og en ubegripelig greie er hvorfor jeg ikke skrev et ordentlig innlegg om min Kristin Lavransdatter-lesing. De tre bøkene og min kamp for å komme meg igjennom mursteinen ble avskrevet med et svada-samleinnlegg. Dette var attpåtil min andre lesing, og jeg hadde her en kjærkommen anledning til å sammenligne en 15-årings og en (relativt) voksens lesing. Den gang ei.

Det jeg derimot har veldig klart for meg er at jeg drømmer om å besøke Jørundgård Middelaldersenter i Nord-Sel, hvor filmatiseringen av boken ble lagt. - Og det ble litt av et prosjekt. Planer om rene kulisser ble avskrevet og bygg ble satt opp, et realt bygdetun akkurat som på 1300-tallet. Totalt 16 hus er satt opp og i tillegg en stavkirke. Intet mindre, altså. 



I tenårene gråt jeg meg gjennom Liv Ullmanns film, mens jeg sukket henført over drittsekkdrømmemannen Erlend. Tenk å selv kunne flagre gjennom tunet i ullkjole og utsøkte brosjer?

Vel, jeg regner meg å måtte nøye meg med å se Kristinspelet som hver sommer fremføres på Jørundgård. I år krasjer det med NM i Petanque, men kanskje neste år?


4) Holocaustsenteret

Et utall romaner og sakprosabøker med holocaust-tematikk er gjennom årene blitt skrevet, både her til lands og selvfølgelig ikke minst utenlands. Jeg har lest min del av disse, og kommer til å fortsette å lese. Denne organiserte forfølgelsen og systematiserte henrettelsen av folkeslag eller –grupper, jødene især, er stadig like skremmende, kvalmende og advarende. 

Det er knapt et eneste tidsvitne igjen, men historiene lever videre.

For to år siden gikk jeg under Arbeid Macht frei-porten. Tuslet utenfor dødsbrakkene i Birkenau. Ble merket for livet inne i gasskammeret. Tidligere har jeg gått opp en trapp etter å ha passert en døråpning kamuflert med en bokhylle. Halvveis opp til annekset knakk jeg sammen. Flere museer og minnesmerker er besøkt i ulike land. Hoteller i tidligere getto-områder er blitt valgt. Utallige filmer med handling fra 2. verdenskrig er sett, like mange bøker er lest.

Birkenau. Gjensyn med bilder fra turen setter meg fortsatt ut. Det var så enorm stort. Begripelig stort.
Kanskje har jeg hatt behov for å holde det nærmeste litt på avstand. Kanskje det er derfor jeg aldri har besøkt Jødisk museum i Oslo. Kanskje derfor foretrekker jeg å lese om skipet Donau i min egen stue heller enn å minnes skampletten i Norgeshistorien mens jeg nyter sommersolen på Vippetangen. Kanskje derfor vegrer jeg meg for å lese navnene og årstallene på minnesplakettene nedfelt i asfalten rundt omkring i byens gater.

- Jeg ville jo vært mer bevisst disse severdighetene og minnesmerkene i andre lands byer.

Det er på tide å gjøre noe med dette. Senter for studier av Holocaust og livssynsminorieter holder til på Bygdøy, faktisk i Villa Grande, mest kjent som Vidkun Quislings hjem under 2. verdenskrig. Forhåpentligvis tar jeg turen innom allerede førstkommende søndag, under arrangementet Turist i egen by. Da får jeg også besøkt utstillingen Ruth Maiers korte liv. Det vil være feil å si at jeg gleder meg.
Boktips: Den største forbrytelsen, av Marte Michelet
For flere innlegg om bøker med handling fra 2. verdenskrig, klikk på emnetaggen krig.


5) Lepramuseet

Lepramuseets nettsider står følgende:
Den norske leprahistorien er en del av en global historie, om en sykdom som gjennom sitt sterke stigma har ført til utstøtelse og fornedrelse for mange millioner mennesker. Fra omkring 1850 til 1900 var Bergen en internasjonal leprahovedstad, med tre leprasykehus og den største konsentrasjonen av pasienter i Europa.
Et av sykehusene het St. Jørgens hospital, og det er nettopp her Lepramuseet holder hus. Min interesse for spedalskhet ble vekket til live etter at jeg, som alle andre i 2005, leste Victoria Hislops smått legendariske roman Øya. Da det viste seg at min egen tippoldefar også var spedalsk, kastet jeg meg over sakprosaboken Tusen levende skygger. Flere generasjoner etter har jeg latt meg fortvile over de sykes skjebne, men mest av alt latt meg kraftig berøre av min oldefars bortsatte søster. Også Martha, jenta vi tidligere ikke ante hadde eksistert, døde som spedalsk.

Min tippoldefars gravminne er fredet, og han er stedt til evig hvile rett ved inngangspartiet til kirken jeg er døpt og konfirmert i. Senere ble også min sønn døpt her. Slekt skal følge slekters gang. 
Gjennom søk i arkivet har det vist seg at min tippoldefar var pasient ved St. Jørgens hospital, skjønt han døde i sitt eget hjem. Jeg skulle gjerne visst litt mer rundt dette, og hadde satt pris på noen timer i lesesalen. 
Boktips: Ti tusen skygger, av Bjørn Godøy

6) Garborgsenteret

Jeg avslutter der jeg begynte: Med forfatterhjem. Før vi flyttet til Asker var jeg temmelig uvitende om Hulda Garborg. Egentlig begrenset det seg til at jeg bare kjente til navnet hennes. Mannen hennes, derimot, vet de fleste nordmenn med en viss litteraturinteresse, godt hvem er. Som nabo til Labråten, det garborgske hjem fra 1897 til 1934, ønsket jeg å lese mer om forfatteren og hans frue, og forstod at jeg til da hadde gått glipp av stor bauta. Sent, men godt, har jeg fått en veldig respekt for Hulda Garborg. 

Fjorårets sommeridyll: Labråten på sitt beste.
For øvrig er en del av Asker Museum, et stort bygdetun med en helt spesiell hage. Jeg elsker å vandre rundt her og anbefaler stedet gladelig videre til de av dere som måtte være i nærheten.

Livet i Asker kjenner jeg relativt godt til, og nå har jeg også lyst til å se Arne Garborgs tilfluktssted i syd, Knudaheia, hvor Arne gjemte seg bort og skrev. Følgelig også hans barndomshjem, og ikke minst besøke Garborgsenteret som fokuserer på selve forfatterskapet.
Boktips: Frå Asker til Eden, av Alfred Fidjestøl

________________________________________________________

Tips til andre litterære reisemål i Norge? Kommenter gjerne! 


27.3.18

Kvinner i kamp, av Marta Breen og Jenny Jordahl

På selveste kvinnedagen kastet jeg meg over den smått legendariske feministduoen Breen & Jordahls nyeste verk. Årets illustrerte og lettleste kvinnesaksfortelling glir rett inn i et vellykket bibliotek som jeg håper vil utvide seg ytterligere. 

Skjønt, «glir inn» er et for dårlig ordvalg. Faktisk er Kvinner i kamp i mine øyne kanskje deres beste så langt. 


Kvinner i kamp, av Marta Breen og Jenny Jordahl (ill.) 
Illustrert sakprosa. Norsk. Utgitt i 2018. 

Marta Breen og Jenny Jordahl har altså samarbeidet om flere illustrerte sakprosabøker med samme tematikk: Feminisme og kvinnesakshistorie. Historiene om kvinnene som har gått foran oss og kjempet er både fascinerende og nærmest skremmende i den forstand at de gjennom alle tider har forsøkt blitt fortiet og underminert. 

Også i Kvinner i kamp vies oppmerksomhet til både kjente og ukjente kvinnesaksforkjempere, både enkeltindivid og bevegelser. Alle virker viktige på hvert sitt felt, og om noen vesentlige er utelatt tenker jeg gjerne ikke over det før duoen gir ut en ny bok hvor hun eller de er inkludert. Tenk på det, så mye historie som er utelatt i skolens historiebøker. 

Jeg har skrevet det før, og sier det igjen. Det er provoserende og uforståelig hvordan alle tiders historiebøker først og fremst har blitt skrevet av menn, for menn og med menn i hovedrollene. Mange sterke kvinnelige personligheter er bagatellisert, ofte også tiet i hjel. 


Breen og Jordahl lar ikke bare disse glemte kvinnene få oppmerksomhet, men de presenterer også deres historier på en svært lett tilgjengelig måte. Her er hovedtrekk, ingen lange avhandlinger hvor de fleste av oss faller fra. Rett frem, like til, alvor og humor, arm i arm. 

Breen trekker frem både kjente og ukjente, og inkluderer på samme måte både de store linjer, de kjente hovedsaker, og de mindre, ukjente historiene. Noen har vi hørt om, enkelte har for lengst fått sin fortjente heder, mens andre tidligere bare har blitt avfeid med et skuldertrekk. 

Forfatterens søkelys på de fortiede kvinner forsoner derfor det faktum at menn som har støttet kvinnekampen knapt nok nevnes i boken. Deres historier er uansett og sannsynligvis for lengst blitt fortalt. 

Breens enkle og effektive historiefortelling kompletteres med Jordahls ditto pennestrøk. Illustratøren tilfører dessuten en god porsjon humor, det være seg åpenbare leserfrierier eller mer subtile hint. Her er alt fra upolitiske utbrudd til små detaljer som hår på leggene. De tilsynelatende ukompliserte tegningene rommer mer enn man tror ved første øyekast. 


Så langt minner boken om fjorårets 60 kvinner du skulle ha møtt, omtalt og bejublet i (dette blogginnlegget). Kvinner i kamp utpeker seg desto mer positivt ved at de ulike historiene har fått mer spalteplass. Historiene er rett og slett lenger, det fortelles mer, noe som også øker kvaliteten på tegneseriestripene. 

De ulike delene deles opp av farger, hvor hver fortelling har sin egen hovedfarge. Dette er nødvendig for leseopplevelsen, da overgangene ellers ville oppfattes som altfor brå. Her er det rett på sak. Kanskje symboliserer de ulike fargene hvert sitt tema, eller kanskje henspeller det til regnbueflagget. Det er i alle fall neppe et tilfeldig grep. 

- Nestemann ...!
Og tilfeldig er i hvert fall ikke poengteringen av viktigheten av å fortsette kampen. To mindre ruter viser hvor fort utviklingen kan gå i feil vei, om man ikke passer på. Så oppleves det også som kjærkomment og nødvendig at dagens utfordringer med kultur og religion er tatt med. Følgelig også at forfatterne rakk å inkludere vestlige lands #metoo-kampanjer, som med all tydelighet viser at dagens øyensynlige likestilling fortsatt ikke er oppnådd. Selv om norske kvinner og menn er relativt likestilte, gjenstår det fortsatt en del. La oss ikke ta for lett på det faktum. 

Vi må ikke glemme, vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. Kampen er på ingen måte over. 
Sakte, men sikkert beveger vi oss fremover. Bare noen tør gå foran. 
Jeg var nesten euforisk i min umiddelbare tilbakemelding etter første gangs lesing. Ved andre gangs lesing er jeg like begeistret. – Og det beste er at den vil stå seg, gang etter gang etter gang. 

- Som man skulle sagt det selv.
Nok en gang har Marta Breen og Jenny Jordahl kombinert historisk kunnskap, formidlingsevne, smittende engasjement og kunstneriske streker med både humor og alvor, skrev jeg i min Instagram-post 8. mars. Skaff dere boken, gi den videre til yngre generasjoner. 

Det samme skriver jeg i dag. God bok. God kamp.





Kilde: Leseeksemplar.


23.3.18

Ensom planet, av Birgit Alm


Ensom planet, av Birgit Alm
Utgitt i 2018. Norsk. Roman.

Hun er bosatt på riktig side av elva, ansatt i NAV og har orden i sysakene. Han er uføretrygdet, sitter dagen lang på samme sted på sofaen og er heller uforsiktig med personlig hygiene. Tilsynelatende har de kun en ting til felles. De er begge ensomme. 

Kanskje hun mer enn han. For der hvor han omgir seg med svirebrødre og -søstre i mangel av familie, trøster hun seg med at hun i det minste har kolleger. De vet ingenting om henne. Hun har ingen intensjon om å slippe de inn i livet sitt, men hun har heller ingen andre. Eller, ingen utenom han, som hun nødig vil kalle en venn. Bekjent får holde. 

Hun er for god for han. For ryddig. For ordentlig. For veletablert. Så får det bare være at vennelisten på Facebook er heller mangelfull og med særdeles begrenset tilgang til de som faktisk er der. Ikke at hun har så mye lyssky begivenheter å legge ut, faktisk ingen. Det eneste hun ønsker å skjule, er at det rett og slett ikke skjer så mye rundt henne. Hun sjekker inn på restauranter, mens hun passerer de på gaten. Dagene bare går. Helt til han dør, og hun blir utpekt til den ene. Hun som må rydde opp etter ham. 

Hun rynker på nesen, gremmes over de slitte møblene, den nedsunkne sofaen, den gule flekken. Helt annerledes enn hjemme hos henne. Hun som har pent dørskilt i pleksiglass, stilrent og ordentlig. Skjønt, svært få utenom henne har faktisk sett det. 

Spesielt godt beskrevet, eller mer riktig antydet, er hennes avsky mot hans venner. – For leseren er vel vitende om at hun selv ikke har noen venner. Likevel denne insisteringen av å ha det godt nok, benektelse av at dette føles som et savn, som et tomrom. Hun opptrer som utenfor seg selv, spiller et fasadespill ikke bare overfor andre, men mest av alt seg selv. 

Gjennom hele fortellingen veksler hun mellom å ta avstand til hans oppfattelse av vennskap, og å klamre seg til det ene håndfaste vennskapet hun faktisk har oppnådd i sitt voksne liv. Hun føler ingen sorg over hans endelikt, det kan hun ikke tillate seg. Følelsene er for lengst slått av, fasadespillet har for lengst gjennomsyret henne. Hun irriterer seg over å rydde i leiligheten, men gjør det likevel. Mest av alt, kanskje utelukket, for å dekke sitt eget behov for å føle seg betydningsfull. 

Jeg har lest utallige norske romaner de siste årene om ensomhet, og enda flere er blitt utgitt. Der man skulle tro at alt allerede er blitt skrevet, har Birgit Alm lykkes i å skrive en fortelling som skiller seg ut i positiv forstand. Den usigelig resignerte holdningen hos den kvinnelige protagonisten inneholder et vell av galgenhumor, skjønt dette oppfattes kun av leseren. Aldri henne selv, i all sin selvhøytidelighet og fornektelse av egen ensomhet. 

Navlebeskuelsen står i sterk kontrast til omgivelsene vi serveres i små drypp. Nabolaget med de sosialt og økonomisk fattigslige beboerne, som er på hils, men aldri inviterer til mer. Beskjemmet av manglende status, få ressurser – og distansering fra resten av samfunnet. 

Så får det bare være at det skjer litt for mye avslutningsvis. Stemningen brytes opp og romanen tilføres en form for underholdningsrush i alle fall jeg ikke var helt klar for. 




Kilde:
Leseeksemplar.

22.2.18

Anorektisk, av Ingeborg Senneset

22. januar ble kortlisten til Bokbloggerprisen offentliggjort. Blant de tre i kategorien Åpen klasse finnes en høyst personlig, magevrengende og viktig sakprosa om en sykdom de fleste av oss kan relatere seg til. Kanskje kjenner vi selv igjen noen av tankene. Kanskje har vi selv latt tvangen ta over vårt liv. Kanskje har den rammet en av våre nærmeste. En sykdom vi har blitt opplært til å tie om, i frykt for smitteeffekten. 


Anorektisk, av Ingeborg Senneset
Forord av Finn Skårderud.

Norsk. Sakprosa. Utgitt i 2017. Nominert til Bokbloggerprisen.

Og akkurat dette gjør boken så vanskelig å omtale. Jeg er redd for å skrive noe feil, gjøre galt verre. Jeg er redd for å trigge noe i noen som både har godt av å lese, og samtidig ikke burde lese. Akkurat som man kan tie i hjel en sykdom som anorexia nervosa

Boken innledes av et 45 siders langt forord av fagpersonen, psykiatriker Finn Skårderud. Resterende 250 sider består av pasienten, forfatteren Ingeborg Senneset, sine dagboknotater og blogginnlegg fra tre ulike institusjoner. Før hver del oppsummerer hun nokså kort og nøkternt sine erfaringer og tanker. Selv valgte jeg etter anbefalinger å lese psykiatrikerens ord til slutt. De to delene er vidt forskjellige, lik tematikk til tross. På denne måten ble jeg kastet rett inn i Sennesets liv da hun var på det sykeste. Det var usedvanlig vanskelig å lese. Formatet og språket tilsa en lesehastighet på et par dager, men i stedet for brukte jeg nesten to uker. Det ble for hard kost, jeg trengte rett og slett pause. 

Tenkepause. 

Ironisk nok, akkurat som hun selv ble pålagt underveis i innleggelsene. Det rigide systemet, de knalltøffe kravene, mangelen på slingringsmonn. Prisgitt egen motstandskraft, gode venner og solid familie, ble hun, ble mange før, samtidig og etter, sendt hjem for å tenke seg om. 

Jeg tok i det minste mitt eget valg. 

Legger jeg følelsene rundt selve handlingen til side, eller nettopp hensyntatt disse, skulle jeg kanskje ønsket meg en annen struktur. Jeg kjente på behovet for refleksjoner i ettertid, utfyllende forklaringer, kunnskaper fra fagpersonen, når dagene som gjengis ble for tøffe. En pågående diskusjon mellom forfatter og psykiatriker, kanskje. Ikke før, ikke etter, men underveis. 

Og kanskje er fraværet av dette nettopp det sterkeste. Vi møter den syke midt i kaoset. Midt i duellen mellom destruktivitet og selvoppholdelsesdrift. Kampen mellom liv og død. 

Vi kjenner ikke den enkelte spiseforstyrrelsen før vi kjenner den konkrete personen, skriver psykiater Finn Skårderud i bokens forord. I Sennesets fortelling blir vi aldri fortalt hvorfor, bare hvordan det fortoner seg. Heller ikke hva som skjer etter at dagboknotatene tar slutt, to år før utskrivingen, får vi vite. Kanskje er det derfor gjør det ekstra vondt. Vi klarer ikke forstå, selv om vi vil. Vi vil kunne forklare hvorfor en ti år ung jente begynner å straffe seg selv ved sult. Hvordan tvang og skam overtar og forsøker å sluke et helt menneske. 

Så er også bokens tittel brutalt avslørende. En knyttneve i magen. En mer naken og avslørende tittel er vanskelig å finne. Og akkurat slik må det være. Det er ingenting å pakke inn. Senneset forteller ærlig og på mange måter utleverende, men evner i mine øyne å holde det personlig, ikke privat. Det er godt gjort, når grunnlaget er selvopplevde hendelser, selvtenkte tanker. Kanskje pyntet hun på sannheten for å lure de som den gang skulle lese, men aldri mer enn at vi klarer å gjøre oss våre egne tanker. Akkurat som behandlerne kjenner til en anorektikers uimotståelige trang til løgn. Løgnen som opprettholder livet, men samtidig gjør alt verre. Til syvende og sist lurer man bare seg selv. 

Det vet hun også. Senneset kjemper for livet mens hun skriver. Alle fibre i kroppen, alle instinkter, forteller henne at hun må unngå måltider, gi etter for trangen til trene, vaske bort alle bakterier, igjen og igjen. Likevel er det denne stemmen. Håpet. Troen. Viljen til å fortsette. Distansere seg fra sykdommen, jobbe mot den. Aldri la sykdommen bli henne. 

Å lese om alle gangene hun har bestemt seg for at det er nok, at hun ikke orker mer, at hun er blitt en for stor belastning, er direkte ubehagelig. Hver gang er det øyensynlig små ting redder henne tilbake til livet. 

Han gleder seg med meg. Han leser avisen når jeg skriver. Han ba meg skrive da andre ba meg legge PC-en vekk. Han trodde på meg. Mente jeg kunne leve av hodet mitt – det samme hodet som da holdt på å ta knekken på meg. Jeg gikk ut av døren på sykehuset og hadde ikke bare overlevd, jeg gledet meg til å leve. 

Og heldigvis hadde hun ordene. Ingeborg Senneset hadde i de årene hun var innlagt på psykiatrisk, og følgelig fremdeles, en svært god penn. Hun vet å sette ord på følelser, selv når alt er som mørkest eller som mest kaotisk. Med ordene i sin makt finner hun kraft til å nå frem til sine hjelpere, avsløre den hun egentlig er, personen uten spisevegringen, den frenetiske treningen og alle tvangshandlingene. Hun slipper de til og blir lyttet til. Hun skriver rasende, desperate brev til de med makt, og senere, i takt med viktige skritt mot bedring, engasjerer hun seg for å påvirke styremaktene til en mer human og effektiv behandling. 

Det begynte med påtvungne loggføringer til sykepleierne, fortsatte med blogging for å hjelpe andre, og nå, se på henne nå. Som hun har kjempet, som hun fortsetter å kjempe. Jeg håper hun er ekte, genuint stolt av hva hun har oppnådd, hennes driv og påvirkningskraft. 

Jeg kjenner jeg er. Og jeg kjenner jeg er evig glad for at hun våger å stå i det. Tør å gi tvangen, skammen, straffen – men mest av alt livstrangen – et ansikt, en stemme. Hennes unike kombinasjon som tidligere pasient, utdannet sykepleier og journalist gir de beste forutsetninger for å påvirke i riktig retning. 

Måtte ingen flere syke oppleve omsorgsarbeidere uten evne eller vilje til omsorg. Måtte alle pasienter møtes med strenge krav uttrykt med varme smil, oppmuntrende stryk over kantete skuldre. Måtte ingen flere bli skrevet ut før de er klare, bare fordi det er juleferie eller fordi 400 gram er 100 for lite. 





Bokbloggerprisen: Følg samlesingen av Anorektisk ved å klikke på (denne lenken) eller les fortløpende hos bokbloggeren (Moshonista).

Les også: Skjønnlitterære romaner hvor spiseforstyrrelser omhandles er blant annet (Kjære, av Linnea Myhre), (Hver gang du forlater meg, av Linnea Myhre), (Barsakh, av Simon Stranger) og (Stalins kyr, av Sofi Oksanen).

Kilde: Kjøpt selv.