15.12.17

The Wonderling, av Mira Bartok

Dersom du kunne tenke deg å lese en roman inspirert av Dickens krysset med Alice in Wonderland og Hobbiten, må du ikke gå glipp av denne!



The Wonderling, av Mira Bartok
Illustrert roman beregnet på eldre barn. 450 sider. Humor og spenning. Utgitt i USA 2017.

På barnehjemmet Home for Wayward and Misbegotten Creatures tusler en liten gutt i ensomhet, halvt menneske, halvt dyr. Han ligner mest på en rev og har ett eneste stort, langt øre. Rundt halsen hans henger en medaljong. Nr. 13 står det på den, og det er det nærmeste han kommer et navn. Han får knapt nok ut et ord, og de ordene han stammer er vanskelige å høre. Han gjør så lite ut av seg så mulig, denne vesle revegutten uten navn, i frykt for den umenneskelige barnehjembestyrerens Miss Carbunkle og hennes svært ureglementere represalier. 

Livet på hjemmet er rett og slett nitrist. Barna eier ikke nåla i høystakken, og de få stråene som finnes er eneste mulighet til å lage en litt mindre steinhard seng. Her er ingen form for omsorg, ingen glede, og minst av alt sang. På hjemmet skal ingen følelser vises, ingen stemme høres. Barna skal bare befinne seg på riktig sted til riktig tid, jobbe effektivt og lære hvor lite verdt de er. De høye murene skjuler omverdenen, og et lite hull i taket er eneste mulighet for å bruke månen som lys når alt er som mørkest. 

En dag blir livet snudd på hodet. Inn kommer Trinket, en vingeløs fugl full av livsmot og uendelige mengder oppfinnsomhet. «Du heter fra nå av Arthur», sier hun, «oppkalt etter de modige konger fra gamle dagers sagn og eventyr». Et navn og en bestevenn gjør livet verdt å leve. Arthur snakker plutselig bittelitt høyere, tør bittelitt mer, våger å håpe på en bittelitt bedre hverdag. Og best av alt: Trinket finner en måte å komme seg ut gjennom hjemmets himmelhøye barrikader. Kan Arthur med sin beste venns hjelp finne tilbake til sin familie og synge sangen han bærer i sitt hjerte?
Se og les: (utdrag fra boken)
Bartok skriver dette så mye, mye bedre enn jeg er i stand til. Hennes språk og formidling er en oase av farger, følelser, sanseinntrykk og oppfinnsomhet. Hennes illustrasjoner, alt i sort-hvite blyanttegninger, gir i tillegg et svært estetisk pent inntrykk. Eventyret er klassisk, men samtidig originalt, persongalleriet er både sjarmerende og nyansert. Trinket, til tross for hennes beskjedne størrelse, er en utømmelig kilde til smil om munnen. Og Arthur, den unnselige revegutten som legger ut på sitt livs eventyr, må være blant litteraturhistoriens skjønneste hovedpersoner. Jeg kan ikke fatte annet. Det er umulig å ikke øyeblikkelig bli glad i ham og hans venner.
Besøk: (Forfatterens egen nettside)
Jeg håper norske forlag fatter interesse og at boken utgis på norsk. The Wonderling passer utmerket som høytlesning for de litt mindre barna og gi utfordrende, men spennende lesing for de litt eldre. Voksne vil kunne glede seg over en underholdende og morsom bok med et mylder av referanser, assosiasjoner og lek med ord. Og mest av alt: En tvers igjennom hjertevarm fortelling med nydelig moral, fortalt med både humor og spenning. 

Selv om man er liten, pysete og bare har ett øre kan man komme langt her i livet. Alt man trenger er evnen til å lytte, kreativitet, trofaste venner og et godt hjerte.




Kilde: Fått i gave.



#mirabartok #thewonderling


12.12.17

Om du noen gang har lurt på ...

... hvordan et kinesisk bokloppemarked kan se ut, har du nå en glimrende mulighet:

Begivenheten fant sted i Zhujiajiao, populært omtalt som Kinas Venezia, noen mil fra Shanghai. Rundt halvparten var slitte utgaver av Maos lille røde, men øvrige fattet jeg ikke kjennskap til overhodet. Jeg så, beundret og gikk videre.



Gamlebyen anbefales et besøk om du skulle være i de trakter, uavhengig av bøker eller ei. - Og det burde du, reise til Kina altså, for makan til spennende land ...!

Les gjerne mine reisebrev: (Et kinesisk eventyr, del 1) og (Et kinesisk eventyr, del 2) og om du lurer på hvorfor jeg var i Kina kan du sjekke bloggen (Petanque Feminin).






23.11.17

Begynnelser, av Carl Frode Tiller

Jeg elsker Carl Frode Tillers romaner. Jeg forguder forfatteren selv. Da hans nyeste roman ankom min postkasse vekslet jeg mellom eufori og handlingslammelse. Jeg bestemte meg for å spare den til en helt spesiell anledning. Det ble kronet med seier: Jeg og mitt lag ble femte best i verden, boken ble et av årets høydepunkt. Vi overgikk oss selv, men Tiller ...? Tiller har gjort det han kan best, og har lykkes som sedvanlig.


Begynnelser, av Carl Frode Tiller
Roman utgitt høsten 2017. Nynorsk.

Jeg våger ikke helt begi meg ut på en beskrivelse av innholdet, men dette kan jeg si: Bokens hovedperson er Terje, og Terje er død. 

Slik kan en bok også begynne. Ikke bare er han død, hans endelikt skyldes ham selv. Spørsmålet er hvorfor han gikk til dette skritt, og svaret sirkler vi oss inn på ved å lese videre i boken. – Tilbake i tid, stadig lenger og lenger tilbake, til der det en gang startet, den gang spiren ble sådd. Stadige frempek, stadige urovekkende hint du ikke helt forstår, får deg til å grøsse over hele kroppen. 

Nok en gang demonstrerer Carl Frode Tiller sin magiske evne til å avsløre menneskets psyke og de haltende relasjoner vi gjør oss avhengige av. Relasjoner som halter avgårde, valg man kunne gjort annerledes, reaksjoner som kommer feil ut. Det beste er likevel det nesten ubehagelige trivielle, det nakne, ved det hele. Du nærmest skammer deg. - For de meningsløse dialogene, de nedrige tankene, misunnelsen, hevngjerrigheten, de er altfor gjenkjennelige. Du kjenner deg igjen, og du liker det ikke. Kanskje du ikke en gang liker deg selv. 

Tillers persongalleri er i alle fall ikke udelt sympatisk. Ikke denne gangen heller. Likevel, denne ærlige, ubehagelige fremstillingen, avsløringen, oppfattes som så genuint ekte at man likevel føler en viss empati for både Terje og menneskene i hans liv. Alle er seg selv på godt og mest vondt, resultater av sitt miljø og sine erfaringer.
"Først da sommarfuglen letta frå raudkløveren og eg prøvde å følge han med blikket mens han flaksa med rykkvise sikksakkbevegelsar innover i skogen, merka eg at auga mine var fylte opp av tårer. Vi menneske burde utvide nestekjærleiksbodet, tenkte eg, vi burde leve slik at dei andre artane saknar oss den dagen vår art er borte frå kloden."
Jeg våger ikke skrive mer, jeg vil ikke risikere å ødelegge det geniale ved boken, men tro meg på min anbefaling. Og om du ikke er overbevist, les (Reading Randi) sin meget grundige omtale. Dette bør være en soleklar kandidat til Bokbloggerprisen og seiler opp som årets sikreste julegave til den litteraturglade.




Les også: Mine omtaler av (Innsirkling og Innsirkling 2), (Innsirkling 3) og (Skråninga)

Kilde: Leseeksemplar

30.10.17

Det står til liv, av Siri Økland

En nær slektning av meg satt avmagret og sliten i en stol og var klar for å gi slipp. Jeg har ikke lenge igjen, sa hun, nesten med et smil om munnen. Nei, du må da ikke snakke slik, dette skal gå bra, sa en annen, tydelig ukomfortabel i et forsøk på å gi henne nytt mot. Men hun jeg fremdeles savner var ikke motløs, hun hadde ikke gitt opp. Hun sa ordene med stoisk ro. Hun var klar.

Jeg har tenkt mye på dette de drøyt ti årene som har gått etter hennes bortgang. Og jeg har tenkt mye på den aller siste gangen jeg var hos henne. Klemmen jeg ga henne da vi dro, den jeg visste ville bli den aller siste. Ikke en gang jeg som har måttet begrave egne barn, taklet møtet med hennes åpne forhold til døden. Pass godt på jentene mine, tenkte jeg. Men ordene ble aldri uttalt. Jeg fortet meg ut før hun så tårene mine, latet som dette var et helt vanlig besøk, som om hun ikke visste at jeg forstod. Jeg lot som for å skåne henne, men det var vel mest for egen del. 


Det står til liv, av Siri Økland
Kortprosa. Illustrert. Nynorsk. Utgitt høsten 2017.

Kanskje er det en forsvarsmekanisme, en frykt for det ukjente, kanskje er det mangel på ord. En redsel for sorgen man vet vil komme, en fornektelse av det nært forestående. Det at vi selv en dag skal dø.

Dø. Døden. Dødsfall. Alle skal vi en gang dø, sier vi. Jeg kan bli påkjørt av en bil i neste sekund, trøster vi den døende. Vel, det er jo ikke helt slik det er, svarer Siri Økland. Du må ikke sette deg ned med barna dine og fortelle at mamma snart blir drept av bilen som kommer i rasende fart rundt svingen.

Det er nettopp denne erkjennelsen og prosessen mot en aksept for døden bokens forfatter beretter om, i korte prosatekster og med tilhørende fotografier. Siri Økland er selv kreftsyk og har vært det i mange år. Kreften har kommet og gått, år etter år, skriver hun. Helt til en dag den blir værende.

Først kommer sjokket. Avmakten man føler overfor sine kjære. Barna. Deretter sorgen over å miste seg selv. Sin kvinnelighet, dette å bli redusert til pasient. Så kommer gleden over de små ting. Galgenhumoren. Takknemmeligheten for omsorg. Til slutt kommer roen. 
Det finaste får du av han, orda som slepper låtten laus, får fram fliren som snur det heile. Då brystet er fjerna, kjem det frå han, den kjæraste, så likt seg i all si vide innsikt: Ja ja, eg er ikkje så flink til å tenka på to ting på ein gong, uansett.
Med sin dyrekjøpte livskunnskap leder hun oss hele veien. Kanskje åpner vi øynene våre, kanskje forstår vi litt mer hva det handler om. Dette med å tørre å se, tørre å si, våge å holde i hånden.

Og kanskje forstår du det litt for godt allerede. Eller at du er en av de som har vært innom en liten tur, og tilsynelatende sluppet fri. – Akkurat som om kreften noen gang slipper taket, om enn bare i hodet. 

Hvis ikke kan du etter all sannsynlighet relatere deg til sykdommen. Alle gangene du står i dusjen og forsøker kjenne etter klumper. Øyeblikket du finner noe mistenkelig og det svartner rundt deg. Eller når du ligger forsvarsløs på en benk og gynekologen får bekymret drag over ansiktet. Om natten når du ikke får sove, men ligger og grubler over hvor lenge du har hatt vondt i den ene leggen, eller bekymringen over din nærmeste som i flere måneder har klaget over hodepine. 

Om ikke deg selv, så noen andre. En kollega, en venn, en far. Fire av ti, praktisk talt halvparten av oss, vil på et eller annet stadie av livet få kreft. Desto viktigere er det å være åpne om frykten, slik blir den mer håndterbar. Desto viktigere er det å fokusere på livskvalitet.
Dagen etter at telefonen kom, den utenkelege, utolelege, umogelege: Du har kreft, me vil fjerna brystet ditt neste veke. Kreft? Fjerna? Neste veke? Akkurat då, då du treng det som mest, skal mistejenta visa deg noko større. Frå alle fire reiser ho seg, i ei sakte rørsle, like gamal som mennesket sjølv. Midt på golvet står ho rak, aleine for første gong. Stivar av kroppen, tar makt over føtene, og stabbar sine jomfrusteg mot deg.
Av og til kommer livsgleden i form av friske bær. Andre ganger i latter over en dypt bekymret kjæreste som bruker dryppstativet som klesstativ. En ufarliggjøring av forhatte silikonproteser en dragartist verdig, i det det vesle barnet ditt bruker det som hodepute. Galgenhumoren i å lete i det uendelige etter en parykk som ligner ditt egentlige hår, bare for å ende opp med en pent dandert bob, du som alltid har hatt håret til alle kanter.

Og av og til kommer livskvaliteten til sitt fulle når du er som sykest. Varme hender som steller deg, en lege som tar seg tid til å lytte, dyrebare øyeblikk av profesjonell omsorg. 

I Det står til liv gir Siri Økland oss et sterkt møte med en hverdag alt for mange må forholde seg til, men som det er vanskelig å snakke om. Vi følger henne fra hun får sin første diagnose, begynner på sine første behandlinger, til hun klarer å forsone seg med realitetene. 
Det er nok ein kommafeil, seier far din når blodverdien er på det lågaste. Slik får han sagt det han ikkje kan seia, det som dotterøyra alltid vil forstå.
Det slår meg hvordan hun evner å ikke bare ta oss med på reisen, men også at vi som lesere adapterer hennes følelser. Mot slutten blir det enklere å lese, lettere på et vis, angsten for det ukjente går over til verdig resignasjon. Det er et lys der, noe udefinerbart som ikke lenger virker så skremmende. Kanskje er ikke døden noen endestasjon. Kanskje det er først da det starter.

Det begynte med selvterapi og kommunikasjon med omgivelsene via Instagram. Kombinasjonen av bilder og korte tekster har hun beholdt også i bokform. Tekstene er sterke, ærlige, brutale og varme, mens bildene alene kan virke tilfeldige. 

Det er de ikke. Bildene viser det virkelige livet. De man legger til side og som aldri får plass i et fotoalbum. De som viser de bakenforliggende detaljene, en blomstrete gardin eller en veltet stol. De uskarpe bildene, motivet som blir en skygge, ødelagt av en brå bevegelse, ute av fokus. Livet er sjeldent noe glansbilde. 

Man får gjøre det beste ut av det. Vi lever her og nå.




Kilde: Leseeksemplar.

25.10.17

Det jeg leter etter finnes ikke her, av Mari Tveita Stagrim

Av alle bøker jeg har lest i år er en av de beste i underkant av 100 sider. To år etter debuten Alle nyanser av sinne har Mari Tveita Stagrim utgitt den vanskelige andreboken, en slags oppvekstroman som jeg har gledet meg til å anbefale videre. Her er hvorfor.


Det jeg leter etter finnes ikke her, av Mari Tveita Stagrim
Norsk. Roman. Utgitt høsten 2017.

Bokens fortellerstemme tilhører en ung kvinne som minnes noen få år i oppveksten, helt i skillet mellom barndom og ungdom. Like sentral i minnene er hennes beste venninne. Med fortelleren gikk det bra, med venninnen gikk alt galt. Så tilfeldig kan det være, selv om man vokser opp i samme miljø, omgås de samme menneskene og høster samme erfaringer.

Kanskje har du lest lignende tematikk tidligere. Sannsynligvis. Det er et vel av oppvekstromaner på markedet. Selvsagt er det det. Ingen blir ferdige med å fabulere over sin ungdomstid. De valgene man en gang tok, eller ikke tok. Tilfeldighetene. De tilsynelatende bagatellene som endret alt man trodde på. Menneskene man traff, de man mistet, eller de man beholdt. Små og store minner som blir værende, som har endret deg, beriket deg, eller som gir deg drømmer du våkner av om natten. 
Les også: (Utdrag fra boken)
Vi forsvinner inn i fortellerens minner, den gang hun og venninnen var 12-13 år gamle. Sammen utforsker de den gryende ungdomstiden, løsriver seg fra hjemmet og søker ut. Det er godtroende foreldre, foreldre som har nok med seg selv, og voksne som går for langt. Det er betroelser på pikeværelset, smugrøyking i skogen og utforsking av kropper. En liten anekdote om flystyrt i World Trade Center gir oss en tidsdatering, men det gis ingen stor oppmerksomhet. Det er ikke alltid de største hendelsene som fester seg som det mest livsomveltende. 

Sånn er det nå en gang. Det er enkelte episoder, eller en rekke små episoder, alt kokes sammen til et følelseskaos – eller vakuum. Hjertet er hardt på utsiden, men helt mykt inni, forteller hun. Kvisene banker i huden. Gang etter gang. For et barn som ikke lenger er et barn, en ungdom som ikke helt enda er ungdom, er det mange følelser som må kontrolleres, eller slippes ut. Noen ganger kommer det som latter, omsorg eller tårer. Andre ganger i form av selvskading eller rus. 

Dramatikken i deres liv balanseres med svært nedtonet gjenfortelling av små og store hendelser, både i beskrivelser og tekst. Ordene samles i svært korte kapitler, ofte bare en halv side hver. En forbløffende nøktern fremstilling suppleres med en noe dvelende sørgmodighet. Strippet for de store emosjoner gis rom for ettertenksomhet, både for forteller og leser.

Vi kan alle relatere oss til hvor tilfeldig livet er. Vi kjenner alle noen det gikk galt med.


---------------------------------------------------------------------------------------
Soleklar kandidat til nominering til Bokbloggerprisen 2017. Anbefales!
---------------------------------------------------------------------------------------



Kilde: Leseeksemplar.