24.4.13

The Slap, av Christos Tsiolkas

I 21 dager har jeg kost og slitt meg gjennom den australske bestselgeren The Slap. Nominert til Man Booker Prize og (uhm) vinner av diverse andre priser. Kritikerne har vært lunkne, men lesernes respons har vært formidabel. Boken har vært en slik lesersuksess at historien har resultert i en TV-serie (se teaser). I 2011 kom boken ut på norsk, tittelen er Et slag i ansiktet.

Jeg brukte 21 dager på boken. Engelsk tar tid. Halvparten av tiden ville jeg slenge fra meg boken. Den andre halvparten satt jeg pal og leste.





The Slap, av Christos Tsiolkas

Hector, av gresk opprinnelse, og Aisha, av indisk opprinnelse, har passert førti år. De er gift, har to barn sammen, og bor trygt og godt i Melbourne.  En sommerdag inviterer de familie, arbeidskollegaer og nære venner til et stort grillselskap i deres hage.

Blant gjestene finner vi Aishas beste venninne Rosie, hennes mann og deres uregjerlige sønn, Hugo. Hugo er snart fire år, blir fremdeles ammet, og er preget av en lite konsekvent barneoppdragelse. Hugo gjør som han vil, hans temperament utbrudd blir ikke korrigert og i barneskokken fremstår han som en liten terrorist. Da han oppfører seg truende mot lille Rocco, reagerer hans far, Hectors fetter Harry, instinktivt og gir Hugo en real ørefik.

Denne store, lille hendelsen angir startskuddet for en nesten 500 sider lang roman som har høstet stor applaus og voldsomme salgstall, ikke minst i forfatterens eget hjemland Australia. – Men ikke la deg forlede til å tro at det handler om barnemishandling.

Handlingen er av liten betydning. Forfatteren inviterer deg i stedet for inn i sinnet til åtte personer.

Vi følger åtte av selskapets vertskap og gjester gjennom dagene, ukene, månedene etter grillfesten. Tross tilsynelatende gode liv, både økonomisk og sosialt, er ingen av dem helt tilfredse. Hver og en sliter med vanskelige forhold være seg i kjærligheten eller vennskap, kanskje mest av alt til seg selv.

Hector er relativt lykkelig gift med Aisha, men med et utseende som en gresk gud er det vanskelig å holde seg på matta. Aisha er familiens hovedforsørger som eier av en veldreven veterinærklinikk, men er likevel ikke lykkelig. Noe mangler. Hun har liten eller ingen kontakt med sin egen familie, et savn som forsterkes av mannens nære forhold til sin slekt. Hennes nærmeste venninner, Rosie og Anouk, blir substitutter. Når Rosie saksøker Hectors fetter for barnemishandling, tvinges Aisha til å velge side. Hectors foreldre viser ingen forståelse for hennes valg. Hans far Manoli som tidligere har hatt et godt forhold til svigerdatteren, er dypt skuffet og fortvilet. Aisha velger Rosie. Rosie hvis mann, Gary, er alkoholiker. Rosie som vanligvis unnviker konflikter, glatter over, overbeskytter og likevel forsømmer. Hun ammer sin snart fireårige sønn, Hugo, i redsel for å være overflødig. Hun trenger at noen trenger henne.  Anouk er den eneste som tør konfrontere henne. Anouk, uavhengig og sterk. Suksessfull manusforfatter av en av Australias mest sette såpeserier. Anouk som lever livet med eller uten sin elsker, Rhys, såpeseriens store helt. Ufrivillig misunner hun likevel sine venninners trygge familieliv. Hun savner tilhørighet. Dette er stikkordet også for bokens to yngste bipersoner. Connie og Rickie er begge 17 år og bestevenner. Connie er foreldreløs og bor hos sin tante, går på skole og jobber som assistent for Aisha. Hun er dypt betatt av sjefens kjekke mann, ingen av hennes jevnaldrende når opp til ham. Rickie er forelsket i kompisen Nick, kanskje litt i Hector også. Han vet ikke helt. Han er usikker og rastløs, eksperimentell og søkende, som bare syttenåringer kan være.

På sidelinjen, men egentlig i søkelyset, finner vi Harry. Fetter av Hector, gift med Sandi, far til Rocco. Han er bra på sitt beste, forferdelig på sitt beste. Harry har et slepphendt forhold til både dop og kvinner, og uten tvil et sinneproblem. I bokens innledning går dette ut over en treåring. Noen mener han er uskyldig, andre mener gutten tryglet om det.
Selve hendelsen og dens konsekvenser har liten betydning. Harry blir politianmeldt og saken føres for retten, men rettsgangen er det overraskende lite fokus på. Forfatteren har simpelthen anvendt en vanskelig episode, et dilemma, som utgangspunkt for å la leseren bli kjent med personer innenfor en tilsynelatende helhetlig gruppe. For utenforstående virker gruppen å ha et godt samhold, alle er helt eller nærmest innenfor samme livssituasjon, alle deler av et etnisk og kulturelt mangfold som er blitt enhet.

I stedet for serveres leseren for kulturkollisjoner, sårbare diskusjoner om barneoppdragelse, blod tykkere enn vann-dilemmaer og vanskelige forhold. Gjennom å fortelle om de ulike personene i tredjeperson, serveres usympatiske trekk hos samtlige. Alle har sine svin på skogen, få har evne eller vilje til å se sine egne feil, alle forventer mer av andre enn seg selv.

Åtte personer altså, menn og kvinner fra 17 til 80. Ikke overraskende blir persongalleriet svært ujevnt. Noen blir de reneste tegneseriefigurene, andre igjen smyger seg nærmest inn under huden på deg. Det mangler dybde og jeg savner mer fokus på handlingen, utgangspunktet. Jeg plages av det australske lettsindigheten når det gjelder dop. Jeg kan ikke fordra det faktum at forfatteren krydrer hvert eneste kapittel med erotikk av ymse slag. Jeg henger meg opp i den overdrevne banningen. The Slap er langt fra perfekt.

Det er persongalleriet som på godt og vondt fikk meg til å bla om side etter side. Det er persongalleriet som både plaget og gledet meg. Noen av personene var blasse, overfladiske, overflødiske. Andre ekte, interessante, troverdige.

Høydepunktet kom til slutt, takk og lov for at jeg holdt ut. Drivet var uimotståelig. Side etter side, det var umulig å unngå å falle litt, akkurat nok, for denne page-turneren. Jo, det var verdt det. - Bare ikke forvent deg for mye.

-----------------------------

Kilde: Bok gitt av Norges beste kvinnelige petanquespiller.
Andre bloggere: Boken ble oversatt til norsk i 2011 med tittelen Et slag i ansiktet. Aftenpostens anmelder mente (dette) om boken. Så vidt meg bekjent har ingen norske bokbloggere skrevet om boken, dog har en del svenske og hordevis av engelskspråklige bloggere gjort det.. Omtalene er kun et googlesøk unna.

11 kommentarer:

Marianne sa...

Denne boka har jeg hørt om tidligere, men er ikke helt overbevist om at jeg skal ta fatt på den. Så takk for grundig omtale! Det er igrunnen en befrielse å lese omtaler av bøker man ikke kommer til å lese selv. Jeg vet nå nok til å synes littegranne om boka, og det holder for meg :-)

ellikken sa...

Nå kan du late som, bidra i diskusjoner rundt boken om det skulle bli aktuelt. Vær så god :D Jeg mangler evnen til å begrense meg. Særlig prekert blir det i omtaler der handlingen faktisk ikke spiller noen trille... Sårri :D

astridterese sa...

En meget fin og grundig omtale! Det var en ny bok for meg, og som Marianne ble jeg litt usikker på om jeg skal lese den. Noen ganger er det så godt å lese hva andre synes før en eventuelt bestemmer seg. Jeg opplever mange ganger å være på jobb og bli fristet av bokcover - da hadde andres meninger vært gull verd :-)

HildeSol sa...

Joda, den er oversatt til norsk. "Et slag i ansiktet", utgitt 2011. Kjøpte den inn på jobben tidligere i år, mener det var på mammutsalget. Lest den har jeg dog ikke...

ellikken sa...

A.S: Mhm, jeg vet. I min utgave var det veldig fokus på selve dasket og hvordan folk forholdt seg til dette, "what side are you on" etc. Det blir et stort problem når jeg oppfatter bokens tematikk som noe HELT annet.

Hilde: *Dånedippen* Detkunneduvelsagtføøøøøør??? Har du noen aaaaaaaaaaaaanelse hvor treg jeg er til å lese på engelsk...? 21 dager med intens sneglelesing...!!! *river meg i håret*

Men ellers kult! Nå må jeg google Et slag i ansiktet :D

... Uæh, og redigere innlegget!

Birthe sa...

Tenk at en ørefik kan gi 500 sider uten at det handler om barnemishandling - fascinerende! Veldig bra omtale :)

HildeSol sa...

Beklager, såpass burde jeg jo skjønt *fnis* Tankeleserevnene mine er ikke helt der de burde være - du får spørre på forhånd neste gang ;)

ellikken sa...

... Eventuelt være ørlittegranne selektiv når det gjelder engelske mursteiner. Jeg gruer meg abnormt til det særdeles flaue oppsummeringsinnlegget for april måned

Haruhi sa...

Burde ikke være lov å hete noe så gresk, og bo i Australia.

..det kom ut feil, men jeg innrømmer at øynet muligheten til å lese en populær gresk bok - og allerede hadde gitt meg selv et klapp på skulderen for god plan, før jeg oppdaget Australia. Som er ukult. Tror til og med jeg har sett boka i butikkene og tenkt, "huh, gresk".

I likhet med Marianne tror jeg at jeg hopper over den, - men er takknemlig for god og grundig omtale, nå vet jeg alt jeg trenger.

ellikken sa...

Neeeeeeeeeeiiiiiii, ikke si at jeg har sagt altfor mye og ødelagt alt du også??? *gigabokbloggangst*

Haruhi sa...

Ingenting ødelagt, - man må jo nesten få lov til å si hvor forfattere bor hen. Og all lyst til å lese forsvant strengt talt ved Australia (overfladisk? Jeg? Nei. Aldri).

Og nå vet jeg akkurat nok til å kunne uttale meg om boken, hvis jeg skulle trenge det - uten å lese den selv.