19.3.14

Forrådt, av Amalie Skram


I 1892 utga Amalie Skram den av de fire ekteskapsromanene som kanskje rommer det meste selvbiografiske. Vi ser en ren parallell i hvordan ekteskapsinngåelsen og opplevelsen av de første år, samsvarer med hennes eget ekteskap. Over ti år etter skilsmissen fra sin første mann, skipsrederen Müller, tar hun nå et oppgjør med samfunnets godkjennelse av ektepar med svært stor aldersforskjell, men leser også en solid dose selvkritikk. Husk hvordan hun selv la mye av skylden på seg selv, når hun ville forklare det ulykkelige samlivet med Müller.

Samtidig, mens hun skriver boken, er hennes ekteskap med Skram inne i en vanskelig periode. Romanen er preget av et altomslukende sinne.

Forrådt (1892)

Aurora, eller Ory som hun foretrekker å kalles, er bare 17 år da hun gifter seg med den eldre, dog velbeholdne, skipskapteinen Adolph Riber. Fullstendig urørt og uten kunnskap til det seksuelle, snur hun lettelse umiddelbart over til forakt. På sin egen bryllupsnatt rømmer hun fra sin egen mann.

Aldersforskjellen, og dermed også erfaringsmessig, er dramatisk. Hun er uskylden selv, mens han er den syndige. Det uforsonlige i det hele understrekes av hennes insistering av å kalles Ory, slik hennes foreldre alltid gjorde, mens hun vegrer seg for å kalle sin mann for noe annet enn hans etternavn.

Også her finner vi forfatterens unike evne til å vekke sympati hos leseren. Mens Riber i begynnelsen av fortellingen fremstår som svært ubehagelig og frekk, er han senere genuint vennlig og oppofrende mot sin elskede hustru. Ory fortoner seg som svært urettferdig overfor sin mann, i all sitt sinne og raseri, men hun er fullstendig uerfaren og overhodet ikke forberedt. Hennes sinne går raskt over til en nærmest, eller kanskje helt, sinnssyk, forvridd forventning. Mens hun ber Riber på sine knær om å fortelle henne alt, slik at hun kan tilgi, vokser hennes hat ytterligere. Og likevel kan hun slettes ikke stoppe seg selv, hun må vite mer, hun må ha grunn til å hate mer. Hun er ustoppelig.

På en seilas hvor hun følger sin ektemann, lover han stadig å fortelle. Han er desperat etter hennes nærhet og godhet, og hun lover uten å akte å holde det. Hun er besatt. Så bryter han sammen. Forteller og forteller. Sjøen er stille, de driver ikke av gårde. Slik heller ikke forholdet deres gjør. Hun er så sint, han er så fortvilet. 


Så ender det hele i den ytterste tragedie. Hun piner seg selv nærmest til døde. For å slippe unna, hopper han i sjøen. Begges liv er over.

Ingen kommentarer: