16.5.16

Slektshistorie: Det som aldri ble fortalt

Bestefars halvbror - Pappa - Meg

Det var en ren tilfeldighet. Jeg bladde litt på måfå i NS håndbok fra 1944, en hel bok med navn, titler og organisasjonskart over Nasjonal Samling. Plutselig ramlet jeg over en oversikt over ordførere. Av ren nysgjerrighet tittet jeg på oversikten over ordførere i mitt hjemfylke. I tilfelle jeg skulle kjenne igjen slektsnavnet. Du vet.

På listen over ordførere fant jeg min bestefars halvbror. Min oldefars første barn, søskenflokkens eldste. Nazi-ordfører for kommunen jeg er født og oppvokst i.

Pulsen økte.

Ikke så mye over posisjonen i seg selv, men at det aldri ble snakket om. Ikke en eneste gang.

70 år etter krigen luller man seg stadig inn i en tro og et håp om at slekten gjemte radioer, hadde binders i jakkeslaget og gjemte jøder i kjelleren. Av og til er sannheten en helt annen.

Bestefars eldste bror og yngste datter

Jeg vet ikke hvor mye han visste eller hva som var hans motivasjon. Kanskje var det stormannsgalskap, kanskje ønsket han en maktstilling koste hva det koste ville. Kanskje var han redd for faren i øst. Blendet av propagandaen. Kanskje ivret han etter å fremme det norske folk, de norske, rene, verdier. Naturen, bygdesamfunnet, bonden som ideal. Jeg vet ikke.

Kanskje det rett og slett var et forsøk på en slags oppreisning, en uekte sønn uten rettigheter som leder av sin hjemkommune.

Bestemor, svigerinnen hans, forteller at han aldri var aktiv som nazist. «Det gikk over, han ble godkjent etter hvert» sier hun når jeg spør. Hun forteller med en ro som bare mennesker med lang livserfaring kan uttrykke.

Lytt til de eldre når urett skal tilgis.

På gården var han alltid, både før, under og etter krigen, velkommen. Han var ofte på besøk til sin far, både med kone og barn og alene. Han ble bestandig mottatt som en i familien, og kontakten ble holdt ved like livet ut.

- Men en ville alltid mangle. Bestefars halvbror hadde under krigen maktposisjon i kommunen, men mistet samtidig sin eldste sønn. Altfor ung, som frontsoldat.

2 kommentarer:

Kleppanrova.com sa...

Sterk kost du formidler, men spennende. Ja, vi vet ingenting om hva menneskene tenkte den gang og noen ganger var det nok som du sier her."Det var en måte å hevde seg selv på". Storsinnet at din fam ikke å kaste vrak på han, men aksepterte han etter krigen. Det er noe som heter man var ung og dum, kanskje han var det?
Ha en fortsatt fin pinse!

Ina sa...

Du er god til å formidle dette, fortsett med det:)

Håper langhelga og 17.mai har vært fin:)