27.1.17

Blodmeridianen, av Cormac McCarthy

Boken jeg nå skal forsøke å anbefale er ingen bok jeg selv likte. Jeg syns den var forferdelig. Handlingen var forkastelig, stemningen fæl og språket ga meg hodepine. Likevel var jeg solgt fra første side. Det var umulig å legge den fra seg, uaktuelt å avbryte. 

Den ekstreme brutaliteten, den uforklarlige gjentakende voldsforherligelsen, gjør at jeg elsker å hate den. Det hele er ytterst mørkt og dystert, uttørket og livløst. – Men bare omgivelsene i boken og livet romanfigurene lever. Ikke boken. Boken er så mye mer enn det. 


Blodmeridianen, av Cormac McCarthy
USA. Utgitt i 2010. Imponerende oversatt til norsk av Knut Ofstad.

Det handler bare om å begynne. Man er solgt fra første avsnitt, sjeldent opplever jeg å bli revet med allerede fra første side. - Men bruk tid på den. Blodmeridianen er så langt fra å være slukebok som du kommer. Stålsett deg, du vil få en leseopplevelse du ikke vil glemme.

Forlaget skriver:
En tenåringsgutt rømmer hjemmefra og slår seg sammen med Glanton-gjengen, en morderisk bande som lever av å skalpere indianere og andre på den meksikansk-amerikanske grensen i årene 1849 og 1850.
Det er setninger lange som en hel bok i seg selv, og det er kapitteltitler som oppsummerer all handling. Detaljene er utallige, og jeg tror på kritikerne som hevder dette er imponerende research. Mest av alt er det avskyelige drap. Tortur. Evig redsel. - Men det er også netter opplyst med så mange tindrende stjerner at man må lete lenge etter sorte flekker.

Og alt dette beskrives med øyensynlig følelsesløse skikkelser. Hovedpersonen, en femten år gammel gutt, omtales ikke en gang med navn. Han smiler ikke. Ler ikke. Grubler ikke. Gråter ikke. Han er ikke en gang sint. Ingen er. De bare dreper og dreper og dreper. Dreper og skalperer.

Han har rømt hjemmefra, guttungen. Som bevis på sin mors endelikt har han vokst opp med en mann som aldri har behandlet ham som sin sønn. Ingenting mer var å hente, han kunne like gjerne fortsette sin ensomhet ute i det ville, det uttørkede, det golde.

Snart møter han Dommer Holden. Et fullstendig iskaldt, manipulende, gedigent beist av en mann som skyter og skalperer, skyldige som uskyldige, like ofte som … vel, oftere enn man skifter sokker. Faktisk, oftere enn et levende menneske puster inn og ut. Det er en besynderlig mangel på emosjoner i boken i sin helhet, men dommeren er selve personifiseringen på ondskap. – Så er det nærmest ufrivillig komisk når det beskrives hvor vakkert han tegner, hvor møysommelig nøyaktig han er. Tegner panner uten en rynke, med økonomisk bruk av farger.

Og vi får heller aldri vite bakgrunnen til hvorfor menneskene i boken er som de er. Forfatteren beskriver deres handlinger, men ikke deres tanker eller følelser. Vi følger guttungen og hans kompanjonger forbi busker fulle av spebarnslik, vi er med når en gammel bestemor, sittende på huk i en krok, skytes i forbifarten for deretter å bli skalpert. Vi er der, vi opplever det, vi går videre. Jeg lover deg, scenene er uforglemmelige. – Og boken er full av de.

Vi forsoner oss med den gjennomførte groteskheten, det evige blodbad, takket være forfatterens utrolige evne til å formidle sanseinntrykkene. Det er så mye mer enn bare hendelser og drap. Det avskyelige pakkes inn i et underholdende språklig slør hvor alt samtidig forsterkes. Skyggene er ekstra lange, kjøttet råttent og fordervet. Håret er tynt og fett, solen ubarmhjertig og brennevinet ramt og surt. Alt er nitrist. Mørkt, tørt og hardt. Naturkulissene matcher drapsraidet til Holden og gjengen. – Og i samme stund, alle disse stjernene. Nattens stjernehav hvor noe sort nesten er umulig å finne. 

Det er besynderlig hvordan McCarthy har komponert denne historien. Jeg har lest bøker av han tidligere, men likevel har jeg ikke opplevd maken. Jeg har lest meg kvalm av Ellis sin American Psycho, men heller ikke den kan sammenlignes med boken jeg nå sliter med å anbefale. Samtidig kan jeg ikke la være, vil ikke la være. Blodmeridianen er noe helt for seg selv. Tro meg.

Stålsett deg. Og les.



Les også: Mine omtaler av (The Road) og (No Country For Old Men)

Kilde: Hentet fra min egen bokhylle (OTS)
Andre bloggere: (Stjernekast)

8 kommentarer:

Rose-maries litteratur- og filmblogg sa...

Oi! Det var litt av en bokanmeldelse! Jeg kjøpte boka da den kom ut, men ble kvalm ganske fort. Boka ble lagt til side, i påvente av bedre timing. Deretter glemt, er jeg redd.

Nå fikk jeg lyst til å hente den frem igjen! Takk for glitrende anmeldelse!

RandiA sa...

Interessant - jeg har lest tre av McCarthy, men ikke omtalt dem (Har bare omtalt filmen No Country for Old Men) - hard kost, men interessant. Den beste synes jeg er The Road. (Det sies forresten at Blodmeridianen er påvirket av John William's Butcher's Crossing. Har nevnt det i min omtale av den)

Marianne sa...

Ikke lest McCarthy enda, og etter mørket i Stridsberg-romanen tror jeg at jeg drøyer denne en lille smule. Jeg trenger ei bok på solsiden nå. En oppbyggende...krim? Ei bok som ikke krever meg og lar meg sitte igjen med følelsene i filler. Blodmeridianen er notert og plukkes fram på et nøye vurdert tidspunkt. God omtale! Du har solgt ei bok du elsker å hate. Ikke verst!

Ingalill. sa...

Forvirrelsen er totalt!
Hvordan kan jeg nå vite om dette er ei bok for meg. (Trodde det før jeg leste dette). Må jeg kun basere det på anmeldelsen (fabelous), og de andre? Arghhh,,

Elisabeth sa...

Jeg er overbevist om at dette er ei bok jeg må lese, at det er ei bok som vil passe meg. Samtidig kjenner jeg at jeg er litt redd for den. Jeg har to uleste av McCarthy i hylla, dette er ikke en av dem, men det er denne jeg kjenner jeg har mest lyst til å lese. Også leker jeg litt med tanken om i stedet å lese hele hans forfatterskap kronologisk. Må nok tygge på det litt til.

Ellikken sa...

Elisabeth: Jeg hadde stor, stor glede både av The Road og No Country for Old Men, på hver sin måte. Sistnevnte er en fordel å lese før Blodmeridianen, tror jeg. Det er voldsbonanza med en - unnskyld uttrykket - festlig schwung. Leser gjerne hesteboka og øvrige på merittlisten hans, men det krever først en leeeeeeeeeeeengre pause.

Ingalill: Jeg er forvirret selv. Skjønt, jeg gråt ikke en skvett, så sjansen er stor for at du vil like den. Og herligheten, det er jo en grunn til at denne er på 1001-listen. Ja, les! Jeg gleder meg til innlegget ditt allerede!

Marianne: I hear ya! Selv hoppet jeg rett over på barne- og ungdomskrim :)))

Randi: Spennende tips, tusen takk! https://reading-randi.blogspot.no/2015/03/tanker-om-bok-john-williams-butchers.html

Rose-Marie: Takk for ros, selv om jeg ikke syns jeg fortjener det 8-) Har jeg virkelig skrevet såpass mye om Blodmeridianen uten å nevne en eneste "indianer"...? Håper du leser romanen selv - det er uhyre mye å skrive om den, bare man tar seg tid til å fordøye underveis, og kanskje også litt etter.

Haruhi sa...

Det morsome først. Jeg avbrøt denne tre ganger før jeg endelig fullførte, - helt det motsatte av hektet etter første avsnitt altså. Jeg måtte ta med denne som eneste lesestoff på hyttetur for at det skulle løsne, og selv da måtte jeg lese i små porsjoner av gangen for at det ikke skulle bli for mye. Elsket den når jeg endelig kom i gang. Elsker den ennå. Beste jeg har lest av McCarthy, og McCharty er (en av) de beste forfatterene jeg har lest.

Imponert over hvor godt du har klart å skriv om den. Selv manglet jeg totalt ord etterpå.

Ellikken sa...

Haruhi: Ah, hvilken motstand! Hallo, det står jo om alle disse stjernene allerede på første side, how could you?! Jeg så på det som et tegn på at det ikke bare var vold og blodbad i boken, men det var jammen meg ikke mange lysglimt underveis. Bare disse... stjernene. Det var ikke skuffende en gang, bare genialt. Ellers; dette tror jeg er den mest krevende boken jeg har skrevet om. Prøve å formidle essensen når det er et helt hav å ta av. Jeg føler jeg har glemt å nevne sånn cirka alt.